Olav Anton Thommessen
Norge mangler fortsatt den mentale og fysiske infrastruktur som er vesentlig for å oppmuntre og formidle kunstneriske verdier i et samfunn. Det har vært lite av det menneskelige overskudd som fører til kultur. Vårt bymiljø forsøples og diskusjonen om kunstens rolle i samfunnet forpøbles. Alt skal gjøres lett og uforpliktende; det gjelder NRK og aviser.
Det var komponisten Olav Anton Thommesen som hevdet slike tanker på en konferanse i regi av TONO. Vi gjengir Thommessens synspunkter i dagens kronikk.
Like sikkert som vårens frukt-blomstring, heves stemmer hvert år her i landet som setter spørsmålstegn ved nødvendigheten av å gjennomføre de forskjellige festspillarrangementene. Trenger vi virkelig det eller det festspill? spør de. Og hvert år må kulturarbeidere nedkjempe slike kjekke holdninger med klisjepregede svar som ligner mer på et litani enn på en argumentasjon.
At vi har fått en tradisjon med festspill har gjort det lettere å sette søkelyset på de verdier som kunsten formidler. Disse verdiene er ikke uten videre lett å forsvare overfor de menneskene som mener å kunne klare seg utmerket godt uten dem. I dette samfunnet finnes det mange bevis på at de har rett. Men med festspill settes en ramme omkring åndelige verdier. Den gjør kunsten til en skyteskive, en pakke, en plakat eller til en opplevelse. Kanskje er det sunt at vi regelmessig må ta opp til vurdering hva vi mener med disse verdiene, og hva vi mener en kunstner bør tilføre samfunnet.
Mange hevder at kunsten er så fjernt fra livet at den nærmest blir overflødig. Vi er heldige nok til å bo i et av verdens naturlige kunstverk, så det er lettere for oss å påstå at vi kan klare oss uten skjønnheten når vi til daglig er omkranset av den. «Heller en god skitur enn hundre symfonikonserter, sier jeg». Men her forveksles naturens skjønnhet med menneskets behov for å skape og formidle skjønnhet. Vi gjør lite for å skape den skjønnheten vi lever i. Bare se på Oslo sentrum og hvordan den har sett ut i de siste tolv år. En hel generasjon har vokst opp i troen på at slik skal en by se ut. Forleden dag sto det i Aftenposten at en eller annen var bekymret for alt det papiravfall som blir kastet på gaten og alt det hærverk som blir begått i byen i form av graffiti og liknende. Når ungdommen vokser opp i en by som ser ut som en byggeplass uten at det bygges noe, omringet av hull og umotiverte parkeringsplasser, asfalt klint utover brostener, brukkede benker og triste, ville trær som spretter opp i byens kratere, tror jeg at overgangen til en postatomisk verden vil bli lettere for de unge som har Oslo sentrum som modell for hvordan en by bør se ut. En slik by bare bekrefter den norske påstanden om at byer er fryktelige. Jeg tar mine utenlandske gjester ned Oslos teatergate for å vise fram variasjonen av byggeteknikker som byen har å by på. Ta en tur selv. De har sikkert ikke bygget noe før du kommer. Se selv.
Norge mangler fortsatt den mentale og fysiske infrastruktur som er helt vesentlig for at en nasjon skal kunne ta vare på, oppmuntre, og formidle kunstneriske verdier. I det siste er det blitt litt bedre ved at vi har fått våre konserthus og en musikkinformasjon. Men dette har vært et resultat av helt overmenneskelige anstrengelser for å få i stand det som forlengst er en realitet i andre land vi bør kunne sammenlikne oss med. «Det må da være moro å være en pioner på kulturens område», får jeg ofte høre fra utlendinger. Til det er å si at det faktisk går på den fysiske og mentale helsen løs å jobbe med kultur her i landet. Vi sliter fortsatt med den fysiske infrastrukturen for kulturen. Hvor ellers tilbys lærere ved en musikkhøgskole slike arbeidsforhold som de ved Norges musikkhøgskole? Etter ti år hører vi noen politikere si at det er blitt en nasjonalsak å få reist et nybygg for vår skole. Den skulle ha stått ferdig for lengst. Vi ligger så veldig langt bak både når det gjelder innlosjeringen av kulturen og dets innhold.
Kultur er et resultat av menneskelig overskudd. Det har åpenbart vært lite av det her. Bare det å overleve har krevet alt overskuddet på energi. Videre er vi vant med å reagere på skjønnheten, ikke skape den. Vi reagerer som drømmere på naturen, men det er en tilfeldighet at det norske folk bor her. Det hadde vært like vakkert her uten oss. Vi syr ikke på bladene hver vår, vi farger ikke fjordene blå, heller ikke vasker vi skyene for å lokke til oss fremmed valuta. Alt vi gjør er å fungere som pirater ved å chargere overpris slik at andre så vidt får se vår natur. Det som tilbys minner mer om ran enn om service. Denne dualismen, det å kunne leve i skjønnhet uten å måtte gjøre noe for det, har vært med på å utarme kunstens nødvendighet i det norske folks bevissthet. Ved å kunne få våre estetiske opplevelser gratis er vi blitt slappe i det å oppmuntre dem som forsøker å tolke denne opplevelsen for oss. Men den harde virkeligheten av å måtte overleve i dette skjønne stedet, har umuliggjort at en tradisjon med generøsitet har kunnet oppstå hos oss. Selv om det er upopulært å si det, har de land med aristokratiske tradisjoner både slott (som kan gjøres om til kulturbygg), og den generøse holdningen som sier at det går an å gjennomføre noe stort ved å bare sette i gang. Tradisjonen fra Thingvellir har dessverre ført til at alle storslåtte planer myres ned i en statlig oppnevnt komite, hvor ideen og tiltaket kveles sakte i hjel under fornuftens brennende strålekaster. Det som eventuelt kommer ut, kommer for sent og blir for lite.
Alt dette fører igjen til en forpøbling av diskusjonen om kunstens rolle i det norske samfunnet. Aldri før har disse kreftene hatt ordet bedre i sin makt enn nå. Aldri før har argumentene fra kulturarbeiderne lydd plattere og mindre overbevisende enn nå. Både fra høyre, så vel som fra venstre kommer det argumentasjoner som ligger som klosser i veien for kunstnere ivrige etter å sette i gang. Andre land kan motstå forpøblingen bedre enn oss. Vi stiller allerede svekket. I internasjonal målestokk er det som om en handikappet skulle race mot en gullmedaljevinner.
Det er interessant å legge merke til at det jeg kaller et opplyst syn på kulturen har tradisjoner både på venstre og høyre side. Hvem har ikke et bilde av den romantiserte arbeider som etter et hardt slit ved dreiebenken, forsøker å oppdra sine barn til et bedre liv ved å lese høyt for dem om kvelden. Hvem har ikke bildet av den opplyste enevelder som regjerer sitt folk og sørger for dets åndelige og kulturelle behov. Det disse to har felles er en solidaritetstanke der kulturen brukes for å understreke felles verdier. I dag er denne om sorgstanken gjort om ved å sammenlikne kulturarbeid med sosialarbeid. Kultur sees mer på som en aktivitet enn et forsøk på å fremelske åndelige innsikter. Hele det utvidete kulturbegrepet har strandet på denne misforståelsen. Den fører til at vi forveksler profesjonell kunstøvelse med amatøraktivitet. Det er mye lettere å argumentere for kulturen når man kan henvise til tall som viser hvor mange mennesker som er involvert i et tiltak. Vanskeligere er det å argumentere for de verdiene som kunsten i sin essens formidler til den enkelte.
Vi har vært gjennom en fase der sosialiseringen av kunsten har vært det primære. Hele kulturmeldingen går ut på dette. Men har vi ikke nå nådd et punkt hvor disse populære argumentasjonene har begynt å kamuflere og gjøre det umulig å forsvare og formidle den rene kunsten. Ved bare å bedømme en kunstart eller en kunstner på evnen til å aktivisere store menneskemengder, legger vi grunnen for en kunst som enten bare blir kommersiell eller nivellerende. Kulturdepartementet går inn for en kunst som klarer seg selv ved sponsing og markedskrefter. NRK sørger for kulturformidling drevet av forsiktige sosialarbeidere, journalister eller pedagogiske naut. Alt for å gjøre kunsten tilgjengelig for alle. Det er underforstått at vi alle skal være like (dumme) og ha de samme kulturelle behov og legninger. Pluralismen skjer på en bakgrunn av middelmådighet. Alt skal være like lite krevende. Alt skal være like lite forpliktende. Det er underforstått at vi er for fattige til å opprette formidlingskanaler som innbefatter forskjellige grader av oppmerksomhet og forventning. Derfor har vi en kringkasting hvor telefontraller følger symfonikonserter og alt avløses av været til sjøs. Ingen spør seg hva slags lytterinnstilling dette fordrer. Så snart amerikanerne får begynt sitt kringkastingstilbud fra Kolsås, vil NRK virkelig få en konkurrent i «easy listening» skvaldreradiomarkedet. Hva som hender med vårt bedøvede statsmonopol da, blir interessant å vite. De norske programmene på TV er fortsatt preget av mennesker som stikker mikrofoner kledt i sure hjemmestrikkede sokker i trynet på hverandre, eller som sitter rundt et bord og laver visualiserte radioprogrammer. Denne innstillingen til det visuelle mediet kombinert med mangelen på en skikkelig filmutdanning gjør utsiktene for å ta opp en eventuell konkurranse med utlandet meget dystre. Vi vet rett og slett ikke hvordan disse mediene skal brukes. Det hjelper ikke med store ord om vern av den norske kultur når utlandet i hvert fall står rustet med et høyere kompetansenivå enn vårt eget.
Avisene er ikke mye bedre. De fleste kunne likesågodt vært utskrifter fra politiets protokoller. Jeg undres ofte på hvorfor ikke politiet utgir egen avis. Hvis det er formuer å tjene på avissalg, skulle politiet nærmest kunne bli selvfinansiert ved å trykke eventuelle nyheter om drap og slakt før de etablerte konkurrentene fant ut om det. Kulturjournalisten preges av disse trekkene. Enten hetses det, eller innfløkte problemstillinger behandles overfladisk for å imøtekomme et uspesifisert krav om at avislesing skal være enkelt og behagelig. Et svært bilde omkranses av minimale rader med tekst. Spesialbladene er som regel fulle av artikler om amatørmusikkbevegelsen, fagforeningsspørsmål eller musikkpedagogiske emner enn si reklame. Vi har blitt vant til at krevende artikler må man lese på utenlandsk. Ved ikke å stille oss kritiske til denne utviklingen, gjør vi det etter hvert umulig for verdier som ikke passer en slik koselig og trygg innstilling å få levevilkår her til lands. Det har vært vanskelig nok før. Det blir kanskje umulig i morgen.
For å forstå kunstens virkelige rolle, er det nødvendig å konfrontere enkeltmenneskets indre liv og løsrive dette livet fra bestemte, låste oppfatninger. Dette er vanskelig. Det finnes sterke krefter, både innen kirken og innen politikken, som forsøker å låse menneskets indre liv fast ved å forbinde menneskets evne til å tenke sammen med dets evne til å føle, til en fast forestilling. En tro, om den er kristen eller marxistisk, er en kombinasjon av det å analysere en virkelighet, og det å føle instinktivt at denne er riktig. En slik automatisk sammenkobling av idé og emosjon kan føre til dogmatisme og masse oppførsel som i historiens løp har vist seg å ha trampet ned verdier som gir et åpnere og mer nyansert bilde av vår evne til å reflektere. Det er forstemmende å legge merke til hva slags mennesker som blir infisert av slike idé-viruser. En emosjonell bruk av religiøse og politiske teorier har ført til de verste utslag av tinglig- og fremmedgjøring av humanistiske verdier. De som plutselig får denne innsiktssykdommen, handler på en konsekvent måte som ofte utelukker at de viser hensyn eller oppriktig omsorg.
Selv kunstens misjon kan bli blendet av virusets styrke. Når et samfunn befinner seg i en vanskelig historisk fase, kan ett sykt menneske plutselig dukke opp og fungere som en katalysator for samfunnets usunne side som kler på seg galskapens felles kostyme. Dette skjer i dagens Iran på samme måte som det skjedde i gårsdagens Tyskland. Men denne «galskapen» kan finne sitt uttrykk i mindre farlige og langt sterkere former i kunsten enn i politikken. Selv i vårt samfunn, som er hovedsakelig basert på humanistiske tradisjoner, blir individet satt under press fra gruppen til å slipe vekk visse ubehagelige trekk som går imot flertallets oppfatning. Det har vist seg at mennesket må sløves ned permanent om ikke slike åndsdrifter skal oppstå. Kunsten er og forblir et uttrykk for enkeltmenneskets behov for selv å erkjenne verdenen og uttrykke denne erkjennelsen gjennom kunstens strenge grammatikk. Denne retten er det vi forsvarer og formidler når vi interesserer oss for enkeltkunstnerens prestasjoner. På denne måten likner kunstneren på vitenskapsmannen. Enkeltkunstneren kommer med et originalt bidrag når han først erkjenner hvordan han opplever verden. Dernest ved å observere og formulere sin egen reaksjon på denne opplevelsen. Denne dialektikken mellom en subjektiv opplevelse, og de objektive formuleringskravene som kunsten stiller, kan resultere i et uttrykk for en felles subjektivitet som flere kan forstå og ta del i. Kunstneren og vitenskapsmannen er begge interessert i å objektivisere viten. Mens vitenskapsmannen objektiviserer viten om verden, er kunstneren mest opptatt av å bidra til en viten om menneskets indre vesen. Men i likhet med presten, tror kunstneren på ideenes misjonerende kraft.
I vår kultur, settes enkeltmenneskets verdi meget høyt. Vi har et lovverk som beskytter individet i dets forhold til samfunnet. Det er derfor interessant at de politiske kreftene som tradisjonelt har forsvart enkeltmenneskets rett, nå har funnet en argumentasjon som nærmest innfører en åndsdarwinisme der bare de mest salgbare ideene er å foretrekke. Solidaritetstanken mellom og innad i kunstnergruppen er fullstendig oppslukt av en estetisk Thatcherism som til syvende og sist vil gjøre det umulig for uortodokse uttrykksformer å overleve. Får denne innstillingen innpass i alle våre kulturarrangementer, vil våre fremføringsinstitusjoner bare bli et innpakningspapir for den salgbare delen av kunsten. Et skikkelig kulturtiltak skal fungere som en beskyttende hinne rundt verdier og uttrykksformer som ligger på siden av det opplagte, det banale, det salgbare og det fordummende.
Kronikk i Bergens Tidende 30. mai 1984