Olav Anton Thommessen
Ærede president, mine damer og herrer!
For ett år siden var det svært få som ville ha sagt at vi levde i revolusjonære tider, men nu vet vi at vi gjør det. Hvem ville ha trodd at de totalitære regimene i Øst-Europa ville forsvinne nærmest over natten?
Jeg studerte selv i Polen i de årene som så oppgjøret i Gdansk, og da var det få som trodde at det autoritære systemet hadde latt seg avskaffe på en så dramatisk måte som vi opplevde i fjor.
Men i visse politiske kretser er det nu antydninger om en slags «triumfalisme» i diskusjonen om vestens fremtidige forhold til Øst-Europa; Utviklingen sees på som en bekreftelse av at markedsdemokratiet endelig har seiret over Østens regimenterte statssystem.
Det er lett å redusere diskusjonen til et så enkelt motsetningsforhold. Hvis vi faller for en slik fristelse, går vi glipp av en unik sjanse til å lære av de land som har benyttet kulturen i en bevisst kamp for å holde nasjonens og befolkningens moralske liv i hevd. Det er ingen tvil om at øst-europeiske kunstnere fortjener mye av æren for den bevisstgjøringsprosessen som har resultert i de omveltningene vi har vært vitne til. Kunstnerne har klart å artikulere den frustrasjon og de forhåpninger som har ligget latent i befolkningen.
Jeg har selv deltatt ved mange kulturarrangementer i Øst-Europa, der komponister gjennom sine komposisjoner har kommunisert med sine tilhørere ved hjelp av skjulte tegn. Disse har også publikum reagert på, som om alle var medlemmer av en hemmelig klubb. Slik programmerte festivalen Warszawa Autumn Denisovs Requiem og Sjostakovitsj' fjerde symfoni like etter innføringen av unntakstilstanden i landet. Dette var tegn som ble oppfattet av de som hørte på, og bevis på at kulturen hadde bevart sin kraft tross vanskelighetene i hverdagslivet. Kulturen fungerte både som en sikkerhetsventil som lettet på trykket i samfunnskjelen, og samtidig som en virkelig budbringer av anstendighet og håp.
I mer enn førti år har kulturen hatt denne rollen i Øst-Europa. I mer enn førti år har befolkningen vært vitne til kulturens kraft. Og nu som det er så populært å fraskrive seg alt som kommunismen har skapt i Øst-Europa, bør vi kunne erkjenne at den plassen som kulturen fikk som en bærebjelke i samfunnet, har muliggjort at kunstnerne kunne utnytte nettopp denne rollen som samfunnet har gitt dem, på en positiv måte. I nasjoner der alle minner om fortiden ble totalt ramponert under den andre verdenskrig ble rekonstruksjonen av kulturlivet en merkesak for regimene i øst. På en forunderlig måte har denne oppbyggingen gitt kunstnerne en plattform, som de på sin måte har kunnet utnytte i kampen for å fjerne det totalitære styringsapparatet som hadde utviklet seg.
Men hva byr fremtiden på for disse kulturnasjonene, som i løpet av en lang natt har klart å holde kulturens flamme brennende? Hvis «triumfalistene» får sine drømmer oppfylt vil Øst-Europa bli forvandlet til nok et marked der det vellykkede vil bli målt i kroner og øre. Kunstnerne, som har vært så avgjørende i demokratiseringskampen, vil bli forflyttet til samfunnets marginer og oppnå den samme uvesentlige status som i vest. Lønnsomhet vil bli det kriterium som legges til grunn for kvalitet. Kultur vil bli et begrep som utvides og utvides til det ugjenkjennelige. Helt nye formidlere vil tre inn i de tradisjonelle kunstnerrollene. Folk som mestrer kunsten å selge og evnen til å fremme seg selv, vil etter hvert erstatte kunstneren.
Allerede i dag ser vi i Skandinavia fremveksten av denne «kunstnertypen», skapt og dyrket av media:
Salgbarhet og underholdning i skjønn forening. Resultatet: en sakte fordumming av utviklingen av et livssyn, der kvalitet kun måles i materialismens vektskål.
Det forundrer meg stadig at den offisielle øst-europeiske ideologien, som har lagt så stor vekt på det materielle, egentlig har skapt et samfunn der de åndelige og kulturelle verdiene har hatt en overveldende betydning, mens i vesten er alle verdier én etter én blitt ofret på markedets og kommersialismens alter. Er prisen for et materialistisk velstående samfunn at kulturen må ofres og omdefineres, til noe som enten hører hjemme på et sosialbudsjett eller i et næringsdepartement? Må kulturen defineres enten som vare eller tjeneste? Må vi på død og liv rettferdiggjøres i kraft av vår produktivitet eller vår salgbarhet? Hvis jungelens lov får herske fritt i ideenes rike, blir de overlevende ideene verken de mest dyptpløyende eller de mest verdifulle. Jeg har alltid trodd at et demokrati var et samfunnssystem der ulike ideer overlever side om side; at en valgmulighet har betydd et virkelig valg mellom helt ulike oppfatninger. Men hos oss tvinger det seg frem en ny definisjon av demokrati som det salgbare. Markedet fremmer en ensretting, der det avvikende og det originale ofte blir forvekslet med det kommersielt mislykkede. Etter hvert blir mangfoldet borte, og det skjøre og det verdifulle blir feid vekk til fordel for det lønnsomme og det tilsynelatende populære.
Derfor er Nordisk Råds Musikkpris så viktig. Den retter oppmerksomheten mot kulturaktiviteter som ofte ofres i det daglige mediebildet.
Den aktiviteten som såkalte «seriøse» komponister bedriver, har de fleste som jobber i mediene vedtatt som uinteressant for det brede publikum - i håp om å nå akkurat dette publikummet. Denne jakten på et fiktivt masse-publikum har vært en av årsakene til at de fleste norske medier har fulgt en nedadgående spiral. Informasjonsstrømmen er blitt mer og mer ensrettet. Enorme ressurser brukes for å dekke de mest groteske drap og kriminalsaker. Mindre og mindre oppmerksomhet vies mennesket som tenkende og følende individ. Færre og færre forventninger stilles til medienes innhold: Til slutt spiller en opphogd bestemor fra eller til ingen rolle. Kriminalitetens grusomheter blir til slutt like uaktuelle som gårsdagens avis. Det virkelig aktuelle blir fortrengt til fordel for det sensasjonelle. Og alt dette skjer i demokratiets og det frie markedets navn!
Og det er i et slikt mediebilde samtidskunstnere skal forsøke å nå ut med det de har på sinne. Med formidlingskanaler så fylt av støy blir det etter hvert en umulighet å forvalte de verdier som kunstneren står for. Resultatet blir at vi overses. Resultatet blir en form for markedssensur.
De få ressursene som samfunnet tross alt bruker på kulturen blir etter hvert mindre og mindre synlige og hørbare. Til slutt heves stemmer som sier at kulturen ikke lenger bør støttes, og at den må kunne klare seg i «markedet», i fri konkurranse om folkets oppmerksomhet med sensasjonen, den politiske polemikken, salgsoppslagene og «kose»-journalistikken. «Hvilken nytte gjør kulturen?» spør de, og støtter seg til statistikk og det «folk flest» vil ha; statistikk som er innhentet på salgbarhetens premisser. Den onde sirkelen sluttes, og det som går tapt, er sjelen til et folk.
Når vi nu retter blikket mot det ukjente Europa, la oss ikke bare betrakte det som et nytt spennende marked for våre produkter. La oss huske det som kulturen har bidratt med, og la oss anerkjenne de verdiene som landene i Øst-Europa har ivaretatt.
Ja, i disse dager har vi sannelig mye å lære av dem!
Takk for prisen!
Takketale ved overrekkelsen av Nordisk Råds Musikkpris, Reykjavik, mars 1990.
Publisert i festskriftet Olav Anton Thommessen – Inspirator – Tradisjonsbærer – Rabulist, Norsk Musikforlag 1996