Tekst: Hilde Holbæk-Hanssen. Foto: Lisbeth Medbøe Risnes/Nasjonalbiblioteket
- Hva er dette her? sier Olav Anton Thommessen ved møtet i en hotellobby i Bergen. - Jeg skal skrive om deg i Klassisk Musikkmagasin, og vil gjerne snakke litt med deg om saken – både om at du har fylt 60 og om verkene som skal spilles på Ultima-festivalen. - Så snilt!
Til 50-årsdagen hans kom et festskrift med hans egne artikler, under tittelen ”Olav Anton Thommessen: Inspirator – Tradisjonsbærer – Rabulist”. Det er allerede ti år siden!
- 50 år er noe man feirer, 60 år er en erkjennelse, påstår jubilanten. Derfor stakk han av på selve dagen. Men så lett slipper han ikke! Når Ultimas motto er ”Musikk og erindring”, er mannen selvskreven – selv om bare ett av de tre verkene hans som skal spilles, er blant dem hvor han benytter materiale av forgangne kolleger. På årets program står Gjennom prisme med Oslo-Filharmonien og Øystein Birkeland på cello, Oslo Sinfoniettas konsertante fremførelse av operaen Hermafroditen og pianisten Joachim Kjeldsaas Kwetzinskys tolkning av EingeBACHt. Sistnevnte ble skrevet i anledning Bach-jubileet i 1985, og benytter stoff fra den gamle mesters Toccata i D-dur.
Innsikt og raseri
Thommessen er en utfordring, et fyrverkeri, sprengfull av kunnskap og meninger. Engasjert rasende i det ene øyeblikket, et varmt medmenneske i det neste. Sånn sett er han et ønskeobjekt for en skribent, men man kommer til kort når man skal matche hans innsikt i musikk. For ikke å si hans innlevelse i den. Skal det først skrives, er han er svært kritisk til hva som blir skrevet når det handler om musikk.
En privilegert gruppe mennesker har ”timer” med Olav Anton Thommessen. Enkeltvis. Med flere er det nemlig umulig å konversere! Timene finner sted kl. 19.30, med noen måneders mellomrom. De begynner på kjøkkenet, hvor gjesten får et glass vin, samt forbud mot å delta i matlagingen. Mens verten pendler mellom kjøleskap og trykk-koker, konverseres det ivrig om samfunns-, musikk- og privatliv.
Når middagen er fortært går turen opp til det berømte komponistloftet og kveldens konsertforedrag. Alle vegger er dekket med lyd og film. DVD’ene har plass langs takbjelkene. Her får man servert fantastiske opplevelser: Opera fra Bayreuth- og Salzburgfestspillene, samt filmopptak med fordums fenomener som Mengelberg og Furtwängler vises ved hjelp av prosjektor og filmlerret, som han på mirakuløst vis har klart å skvise inn der oppe.
Men for det meste lyttes det til et uutømmelig arsenal av innspillinger. Repertoaret spenner fra tidlig til ny musikk, og helst autentiske interpretasjoner av gamle mestere. Thommessen har titusenvis av CD’er, LP’er og bånd, og mens han engasjert forteller om det neste man skal høre, slenger han liksom armen tilfeldig ut og plukker nettopp den CDen. På spørsmål om hvordan han klarer å huske hvor alt står, blir han litt avsporet: - Kjære deg, jeg bor jo her!
Den stjålne cello
Så begynner lyttingen, og det er nå en skarve skribent blir ydmyk. Hans forhold til det han hører er intenst og sanselig: Når jeg ser hans arm- og hodebevegelser får begrepet ”musikalske gester” ny mening. Jeg dras inn i denne måten å lytte på: Lyden beveger seg plastisk, kraftfullt, suggererende – fremover, oppover, utover… Jeg begynner å puste med den. Men hva kan jeg egentlig skrive om det? For å finne ut av det, møttes vi dagen før han skulle snakke om egne og andres bearbeidelser av tidligere komponisters verk på Lysøen, under Festspillene i Bergen i mai. Hva kan han si om cello-orgel-konserten Gjennom Prisme?
- Det var det verket jeg bare måtte skrive. Guttedrømmen om å skrive noe virkelig stort. En pubertal utladning! Å sette et stort soloinstrument opp mot et lite, på hver sin side av et stort orkester, var veldig fascinerende. Jeg tok fri fra Musikkhøyskolen i halvannet år for å gjøre det. Jeg hadde ikke fått noen bestilling, så det var en sjanse å ta. Det tok da også over tyve år før det ble spilt på konsert. Det skjedde på Festspillene i fjor.
- Men du fikk likevel Nordisk Råds Musikkpris for verket i 1990?
- Ja, på grunnlag av et radioopptak dirigenten Karsten Andersen gjorde med Truls Mørk, Kåre Nordstoga og Oslo-Filharmonien.
- Hva var utgangspunktet for verket?
- Jeg har alltid vært opptatt av cello. Et voldsomt dramatisk instrument! Jeg begynte å spille det selv da jeg var 18 år, etter at jeg stjal en cello fra en medelev på The Hill School i New York.
- Unnskyld?
- Jeg stjal den. Den var i elendig forfatning og jeg satte den i stand. Brukte mange penger på å reparere den. Etter det betraktet jeg den som min! Jeg vant rettssaken.
- Rettssaken?
- Ja, den andre guttens foreldre ville ha den tilbake.
- Ikke så rart, kanskje?
- Vel, mine foreldre hjalp meg med rettsaken, så vi vant. Det var rettferdig.
- Hvordan det?
- Mine foreldre hadde gitt min søster en bil til 21-årsdagen, så det var bare rett og rimelig at de betalte rettsaken for meg!
Sex og mord
Etter denne dosen med Thommessensk logikk, beveger vi oss over til operaen Hermafroditten. Den ble påbegynt i 1970, avsluttet i 1982 og urfremført med stor suksess tre år senere av Kungliga Svenska Operan, som også tok den til Festspillene samme år. Siden har ingen sett den. Nå får vi i det minste høre den.
- Operaen handler om seksualitet. Hver scene har forskjellig holdning til emnet, og tar for seg begjær, kjærlighet og seksualitet. Siste scene er veldig grotesk. Derfor vil ingen ha den, fremholder Thommessen, som har vurdert å gjøre som det tsjekkiske teaterensemblet Laterna Magica på Verdensutstillingen i Montreal i 1967: komponere en alternativ sluttscene, og la publikum stemme over om de ønsker grotesk eller happy ending.
- Det spørs om det hjelper. Jeg har foreslått det for Den Norske Opera, men de var ikke interessert. Da tenkte jeg at vil de ikke ha en opera om det temaet som de fleste operaer handler om, nemlig kjærlighet, så får jeg prøve det andre store operaemnet; mord. Det gjorde jeg til gangs: I Hertuginnen dør skjer det fire mord på 45 minutter. De vil ikke ha den heller.
Så langt kom vi. Noen inngående beskrivelse av Thommessens musikk ble det ikke. Det samme kan det være. Den må oppleves uansett.
Intervjuet ble publisert i Ultimas program for 2006 og i
Klassisk Musikkmagasin nr. 4 samme år.
Gjengitt med tillatelse.